(NO) Europeisk digital suverenitet – pragmatisme fremfor symbolpolitikk

Europeisk digital suverenitet har de siste årene blitt et begrep som vekker sterke meninger. For noen høres det ut som et rop om digital isolasjon. For andre som et nødvendig svar på økende geopolitisk avhengighet. For meg handler det verken om å stenge dørene eller «ta avstand fra USA», men om bevisste valg, redusert sårbarhet og sunn pragmatisme.

La oss begynne med hva jeg mener digital suverenitet ikke er. Det er ikke et mål om å bli 100% uavhengig av amerikanske skytjenester, plattformer eller programvare. Det er ikke realistisk. Amerikanske teknologiselskaper har bygget løsninger som er dypt integrert i hvordan vi jobber, kommuniserer og skaper verdi. Og mye av dette fungerer svært godt.

For meg handler europeisk digital suverenitet heller om valgfrihet og mer kontroll. Om å stille spørsmålet: Har vi reelle alternativer? Og når svaret er ja, hvorfor velger vi dem ikke oftere? For det finnes mange gode europeiske alternativer som fint kan erstatte amerikanske løsninger. Men på grunn av "gammel vane" og dårlig kjennskap til europeiske alternativer velger vi oftest de amerikanske løsningene.

For meg er europeisk digital suverenitet å velge europeiske løsninger når de dekker behovet vårt godt nok. Ikke fordi de er europeiske i seg selv, men fordi de gir oss bedre kontroll over våre egne data (som bare blir viktigere og viktigere), tydeligere juridiske rammer og mindre konsentrasjonsrisiko (som bør være en egen strategi i seg selv). Det er forskjell på å være globalt orientert og å være ensidig avhengig.

Men dette handler ikke bare om risiko og kontroll. Det handler også om hvor vi velger å legge verdiskapingen vår. Når europeiske virksomheter konsekvent kjøper, abonnerer på og bygger videre på amerikanske plattformer, bidrar vi til å finansiere videre vekst, innovasjon og økosystemer i USA. Det er ikke feil, men det er verdt å være bevisst.

Velger vi derimot europeiske alternativer når de er gode nok, er vi med på å bygge markedene som gjør at flere europeiske teknologiselskaper faktisk kan vokse, investere mer i produktutvikling og konkurrere internasjonalt. Innovasjon følger kapital, kunder og etterspørsel. Uten brukere og betalende kunder i Europa, blir det heller ingen sterke europeiske plattformer over tid. Her bør alle kjenne et ansvar.

Dette perspektivet er tett knyttet til hvordan jeg ser på risiko. Digital infrastruktur er ikke lenger bare et IT-spørsmål, det er et forretningskritisk og samfunnskritisk tema. Når stadig mer data, innsikt og beslutningsgrunnlag samles hos noen få, ikke-europeiske aktører, gjør vi oss sårbare. Ikke nødvendigvis i dag, men over tid.

European Union har lenge snakket om «strategisk autonomi». Jeg liker bedre å tenke i retning av strategisk handlefrihet. Det betyr å bygge kompetanse, markeder og teknologi i Europa som faktisk kan konkurrere, og å bruke dem når de gjør det.

Digital suverenitet oppnås ikke gjennom festtaler eller ved å forby én leverandør og erstatte den med en annen. Den oppnås gjennom mange små, konsekvente valg: i anskaffelser, i arkitektur, i partnerskap og i hvordan vi vurderer «godt nok».

For meg er dette i bunn og grunn et valg om ansvar. Ansvar for egen risiko, for egen handlefrihet, og for hvilket teknologisk økosystem jeg faktisk er med på å bygge. Hver gang vi velger en løsning, sender vi et signal om hva vi mener er verdt å satse på. Enten vi tenker over det eller ikke.

Derfor prøver jeg, så langt det er mulig, å velge europeisk når europeiske alternativer er gode nok. Ikke fordi de alltid er best. Ikke fordi de er perfekte. Men fordi de fortjener å bli brukt for å bli bedre. Hvis vi aldri velger dem, vil de heller aldri få muligheten til å konkurrere på like vilkår.

Digital suverenitet handler for meg ikke om uavhengighet, men om balanse. Ikke om å lukke oss inne, men om å stå litt stødigere. Og hvis flere av oss begynner å ta disse små, pragmatiske valgene i hverdagen, tror jeg Europa over tid vil bli både mer robust, mer innovativt og mindre avhengig. Og det trenger vi og Europa.

Det er i hvert fall et standpunkt jeg er komfortabel med å ta.